Tilbake til Mormor
Tilbake
Jeg ønsker meg nye kjøkkenstoler. Mormor gjorde kanskje også det, men hun hadde de samme stolene så lenge jeg husker. Og gyngestolen hennes står fremdeles i huset hun bodde i med sine seks barn. Gyngestolen hun hadde arvet etter sin mor som bodde på loftet hos henne da hun ble gammel og ikke klarte seg selv lenger. Besta kalte de henne, og hun var en dyster skikkelse i sort som var mest på rommet sitt i andre etasje og banket i gulvet til mormor med stokken sin når hun trengte noe eller ville si noe.
Mormor kjøpte ikke nye ting
Mormor kjøpte ikke nye ting. Hun hadde den samme tapeten i finstuen og den samme divanen i dagligstuen som hun sov på når vi barnebarna var på besøk og fikk sove i Amerika-sengen hun hadde med seg da hun kom hjem fra Brooklyn med mannen sin og min tante og førstefødte på seks uker i året 1932. Den sengen står fremdeles i mormorhuset.
Mormor hadde altså seks barn og Besta på loftet. Hun hadde ingen jobb utenfor hjemmet og sikkert ikke tid til det, heller. Så visste hun, det jeg kanskje lærer i disse dager, at en måte å leve på er å minimere utgiftene sine. Deriblant å ikke pusse opp eller å ikke kjøpe nye kjøkkenstoler når de jeg har er fine nok og slettes ikke verst å sitte på. Mormors kjøkkenstoler står der fremdeles. I mormorhuset som onkel nummer to bor i nå. Jeg tenker at om jeg bruker mindre kan jeg tåle å jobbe mindre. Tjene mindre. Kanskje jeg ikke behøver å jobbe mer for å kunne kjøpe mer. Kanskje jeg har blitt lurt.
Banken har satt ned boligrenten min for at jeg skal kunne shoppe mer
Men jeg er et menneske av min tid og jeg er svak. Det koster krefter å stå imot forventningene om shopping, som hele den vestlige økonomien nå er tuftet på og hvor underteksten er at jeg aldri skal bli fornøyd. Sterke krefter jobber for at jeg alltid vil ha noe annet eller noe mer. De har satt ned lånerenten i banken min for at jeg skal kunne shoppe mer og jeg hater reklamer på radio og TV for jeg vet at underbevisstheten min vil jobbe mot alle prinsippene mine om å ikke handle mer og jeg er til tider viljeløs.
Er jeg viljeløs?
Bare på hytta er jeg trygg. Uten radio og TV og strøm og vann i springen og veldig fine butikker med veldig fine stoler i, og det er som om jeg er tilbake i mormorhuset den gang. Og det er som om jeg kan være meg selv - eller mormor - og ikke den viljeløse shoppingdamen jeg blir til tider. Der på hytta i fjellet hvor tiden står stille og jeg bare kan være. Som i mormorhuset.
På hytta står tiden stille - som i mormorhuset
På hytta bærer jeg oppvaskvann i sinkbøtta inn fra olla under grantreet, varmer det på gassen, vasker opp i den blå plastbalja med en sprut Zalo i kokvarmt vann og tørker tallerkner med linhåndkledet vevet av et virkelig menneske. Det er en annen historie. Den med linhåndkledet. Men nede i bygda er en antikvitetsbutikk...det er en kamp, det hele. Kampen om meg selv. Mormor måtte. Kanskje jeg også må en dag. Kanskje det blir en fin dag.
Det handler ikke bare om hva vi gjør, men like mye om hva vi ikke gjør.
Takk, mormor.